Fra Porselen til Bulletproof

Oppdatert: 17. april 2020


Visste du at jeg ble kalt Porselen av kompiser og arbeidskolleger? - du vet, fordi det knuses så lett!

Vel, det er sant. Og det var en fair påstand, lenge. Ikke nå lenger. Her er historien min og litt mer om veien frem mot målet mitt.

Å bli Bulletproof.

Skuddsikker; i den forstand at jeg skal være så godt trent at jeg kan gjøre alt jeg har lyst til, uten at kroppen min skal være en hindring.


Mange av mine følgere kjenner meg nok kun fra de siste 1-2 eller 3-4 årene, og da kan man sikkert lett stille seg spørsmålet om hvorfor jeg skal være en meningsytrer i debatten om helse og kosthold. Hvorfor skal noen høre på meg?

Jeg er jo i ganske god form, og kan sikkert ikke forestille meg hvilke utfordringer mange har med kroppen sin. Eller?


Dette er en lang historie, så sett av litt tid for å lese hele og få med deg poenget, eller gå videre. Det er opp til deg:)


Jeg vokste opp på Kolstad i trygge og gode oppvekstvilkår. Kjernefamilien. Mor og far og 2 barn. Søstersen og meg.

Foreldrene mine var ganske strenge og satte klare grenser for hva som var greit og hva som ikke var greit, samtidig var de veldig opptatt av at vi skulle utvikle oss som selvstendige individer. Jeg hadde en god oppdragelse. Jeg synes de var for strenge da, men jeg skjønner i ettertid hvorfor det var slik, og jeg har tjent på det senere i livet.

Jeg lærte tidlig at hvis man skulle få til noe måtte man gjøre det selv, ingenting kom gratis. Det ble ikke utdelt sølvskjeer på Kolstad.

Jeg er takknemlig for dette, selv om jeg er alt for lite flink til å si det til dem.

Takk mamma og pappa!

Når jeg begynte på skolen måtte jeg tidlig smøre min egen nistemat.

Ikke for at morsan ikke gadd, eller ikke var glad i meg, men fordi hun mente at jeg hadde godt av å lære å klare meg selv. Være selvstendig.

Bonusen var at jeg selv kunne bestemme hva lunsjen skulle bestå av.

Så mens kompisene i klassen spent åpnet sine matpakker for å se hva de hadde på brødskivene idag, visste jeg godt hva som ventet meg. Jeg hadde det samme som igår og dagen før der.

Kneippbrød med Nugatti.

Favoritten.

Misunnelsen var selvsagt stor. De andre fikk salami med agurk, leverpostei, hvitost mm. Kjedelig, men trolig litt mer fornuftig enn Nugatti. Og en sjelden gang italiensk salat.

Når jeg vet det jeg kan om ernæring idag tenker jeg at vennene mine sin mat trolig var et litt bedre valg for en voksende kropp enn min Nugatti. Men dette var 80- tallet. Det var ikke noe som het fokus på kosthold og ernæring. Det het mat. Og alt som gikk på brødskivene var pålegg. Punktum.

Og ikke glem frokosten, Corn Flakes med melk og et lite berg av sukker. For også den laget jeg selvsagt selv. Mamma prøvde å få i meg noe salt, noe kjøttpålegg, men jeg har aldri klart å spise noe salt til frokost. Klarer fortsatt ikke det. Da er egg og bacon i helgene unntatt, men det har aldri vært et alternativ til hverdagsfrokost. Jeg drakk så mye melk at jeg humoristisk ble kalt for kalv.

Skal man tro propagandaen fra norske melkebønder burde jeg blitt både sterk og fått uknuselig benbygning.

Vel, jeg ble aldri sterk og jeg fikk ikke akkurat uknuselig benbygning.

Faktisk har jeg alltid hatt en kropp som har gått i stykker lett, enten det har vært snakk om brudd eller bare generelt problemer med rygg eller andre kroppsdeler.

Det var så vanlig at kompisene mine kalte meg for Porselen. Du vet, fordi du må være forsiktig med det så det ikke skal knuses.

Dette pågikk til jeg passerte 30 år.

Og hvem kan klandre dem. De hadde jo rett. Det var alltid et eller annet som gikk i stykker.

Ryggen har vært et problem hele livet, inntil nylig. Legene sa at jeg hadde en dårlig rygg.

«Du har bare en dårlig rygg du, noen er bare sånn. Det må du leve med». Det fikk jeg vite av legen når jeg var tenåring.

Når legen sier det så tror man jo på det ikke sant?

Etter dette har jeg hatt brudd i ankel (komplisert), tommel, hæl (3 brudd samtidig), arm og kompresjonsbrudd i ryggen. Jeg har hatt 2 dokumenterte skiveprolaps, klippekort til kiropraktor, fysioterapeut, naprapat og diverse andre skader og problemer.

Da er det lett å tenke at sånn er det bare. Å godta det og bare leve med det.

Når jeg var ca. 11 år måtte jeg slutte å spille fotball. Knærne mine tålte det ikke. Jeg elsket å spille fotball, men jeg måtte slutte.

Jeg begynte med orientering. Lærte meg kart og kompass og løp i skogen. Løping i variert terreng gjorde kroppen godt.

Så etter et år kunne jeg begynne å spille fotball igjen.

Jeg elsket fotball. Var aldri best, aldri dårligst, sånn midt på treet, men skjønte at jeg måtte trene for å bli god. For talentet, det hadde noen andre fått.

Da kom selvstendigheten og driven etter å oppnå noe til sin rett.

Jeg trente og trente og jeg ble bedre.

Så kom ungdomsskolen.

Boblende hormoner, kort lunte og en rapp kjeft.

Slåsskamp. Tapte. Havnet på sykehus. Brukket ankel.

Selvforskyldt siden det var min rappe kjeft som hadde yppet på seg en jevnaldrende som følte at svaret på min slengbemerkning i gangen på skolen var å gi meg juling etter skoletid.

Fortjent. Men ikke så fortjent at det rettferdiggjør at jeg ikke fikk full bevegelighet i ankelen etter operasjonen, og aldri har hatt det siden.

Men som man reder så ligger man.

Jeg skriver ikke dette for å få medfølelse, bare så det er klart. Jeg har alltid klart meg bra. Jeg skriver det for å gi dere et bedre bilde av hvorfor jeg er så opptatt av å motivere andre til å komme seg ut av sofaen og bruke kroppen sin slik den er lagd for. Og at det ikke nytter å skylde på egne forutsetninger. Du må selv gjøre endringene som skal til. Jeg kommer til det.

Opptreningen etterpå gikk bra og jeg var raskt tilbake på banen igjen. Treningen fortsatte. Jeg skulle jo bli proff.

Selvinnsikten kom ganske sent til meg.

Fotball var stort sett det eneste jeg brukte tid på. Elsket ikke å trene, men elsket å spille fotball.

Ungdomsskolen var ikke den beste perioden i livet mitt. Kranglefant og upopulær blant lærerne (jeg pratet for mye - da og).

Jeg fikk med meg det meste av undervisningen samtidig, men det gjorde ikke alle kompisene.

Så i en samtale med en lærer ble jeg bedt om å slutte av være sammen dem. Slutte å være sammen kompisene mine? For jeg var lederen, mente de. Og jeg hadde dårlig innflytelse på dem. Idag så kan mange sikkert tenke at ja, selvsagt var du det. Leder.

Men det stemte ikke den gangen. Vi var 5 kompiser og jeg var den siste i den gjengen som var leder.

Det gikk jo på fysikk og kulhet, ikke sant. Kulest var jeg ikke. For da måtte du være blant de beste på fotballbanen. Og med en bokser og 2- 3 andre ganske sterke kompiser så var jeg den som alltid tapte brytekamper og knuffing.

Takk for ingenting Tine. Hadde ikke utviklet mye styrke da.

Tilbake til samtalen med den nedsnødde læreren (sorry, det har vært mye rart opp gjennom, men hun her tok kaken og det er et svakt adjektiv for for dårlig lærer hun var).

Det har jo alltid fungert bra, eller hva. Å nekte tenåringer å velge hvem man skal være kompis med. Vel, respekten min for den læreren økte ikke for å si det sånn. Hun fikk ikke viljen sin heller. Har aldri brukt å gi opp, og gjorde ikke det da heller.

Skolelei er vel et understatement, men jeg holdt ut. Måtte det. For jeg visste at jeg måtte gå allmennfag for å komme inn på befalskolen.

3 nye år på skole altså.

Men det hadde jeg bestemt meg for. Forsvaret. Befalskolen. Libanon. Hvorfor er litt uklart, men jeg tror jeg vet hvorfor.

Jeg visste i hvertfall ikke hva jeg skulle bli når jeg ble voksen, og da var virket utdanning i Forsvaret med lønn som en god ide.

Hvis du spør morsan så skjønte hun ikke hvordan det skulle gå.

- Jeg som nektet å ta imot ordrer. - Jeg som ikke hadde respekt for autoriteter. - Hvordan skulle jeg klare meg i forsvaret?

Men det stemte ikke helt. Det som morsan aldri forstod da, og ikke lærerne heller, var at jeg nektet ikke å ta imot ordrer.

Jeg nektet å ta imot dumme ordrer. Det er en forskjell.

Og jeg hadde ingen prinsipiell motstand mot autoriteter, jeg bare nektet generelt å forholde meg til mennesker jeg ikke respekterte.

Det er en forskjell.

Sier ikke at det er en bra ting. Men det var nå slik.

Og det var kun et fåtall som jeg respekterte, utenom familien.

Mattelæreren, hans sønn - gymlæreren og flere av fotballtrenerne mine.

Og da kommer vi tilbake til grunnen for valget om Befalsskolen. Gymlæreren hadde nettopp kommet hjem fra Libanon, etter gymtimene satt han og fortalte historier til oss gutta i garderoben.

Vi lyttet. Dette var spennende. Og når han gjennomførte hinderløype i gymtimene, da var det stas. Tungt, men artig.

Eneste treningen jeg har likt utenom fotball frem til da.

I samme perioden kom en Kolstad spiller som var noen år eldre hjem fra forsvaret. Også han hadde vært i Libanon. Tøffing.

Vi var litt redd for han først, men så ble han hjelpetrener til laget vårt og vi skjønte at han var god på bunn. Brukte bare mye stemme, stilte krav og ville gjøre oss bedre.

Jeg så opp til dem. Jeg respekterte dem. Jeg lyttet til dem. Jeg utviklet meg mye under dem.

Det sådde nok et frø.

Men hvordan trodde jeg selv at jeg skulle klare befalskoleopptaket? Med min fysikk?
Vel, som jeg skrev, selvinnsikten kom ganske sent.

På videregående gikk det plutselig bedre på skolen også, og jeg ble bedre og bedre på fotballbanen.

Jeg tror jeg nådde mitt toppnivå når jeg nettopp var blitt 18 år.

Trening funker. Og jeg er helt sikker på at de som er gode når de unge ikke nødvendigvis blir best til slutt, men noen av dem blir det også.

Det har jeg selv sett med egne spillere over og under meg på Kolstad. De var gode når de var unge og de endte opp på toppnivå i Norge.

Jeg tror faktisk at jeg kunne blitt ganske god, hvis jeg hadde fortsatt å spille fotball da. Ikke toppnivå god nei, men kanskje ikke så langt unna. Hvis utviklingen jeg hadde i 17- 18 års alderen hadde fortsatt, når mange andre trente mindre og jeg trente mer.

Men jeg skulle inn i forsvaret. Selvinnsikten hadde såvidt kommet og jeg innså at proff drømmen ble det, bare en drøm. Så planen var å spille til sommeren etter videregående.

Jeg måtte stoppe noen måneder tidligere enn planlagt for våren 1994 fikk jeg trøbbel med menisken. Klarte ikke å skyte en ball.

Kunne løpe, men ikke skyte. Så jeg fikk trent, men ikke fotball.

For første gang i mitt liv måtte jeg løpe, uten noe annet mål enn å løpe.

Skjønte at jeg måtte være ganske god form for å ha sjanse til å komme inn.

De fysiske kravene til opptaksuken var ganske enkle å forholde seg til;

- det var under 15 minutter på 3000 meter (skulle du hevde deg måtte du selvsagt langt under det, men det var kravet)

- x antall hang-ups (tror det var 6)

- x antall sit-ups og push-ups

I tillegg kom de andre mentale og sosiale kravene som de stilte.

Løpingen gikk greit og sit-ups og push-ups gikk greit, men hang-ups, det var aldri noen god øvelse for meg. Ja, det handler om teknikk, men du må faktisk ha litt muskler for å klare den øvelsen godt.

Jeg klarte med nød og neppe kravet. Jeg ble tatt inn i aspirantperioden.

Nå gjenstod 7 ukers knallhard treninger, øvelser og den berømte helvetesuken.

Jeg kom inn. Tror jeg kom inn på ren vilje. Viljestyrke og evne til å få ting gjort. Det var i hvertfall ikke fysikken min som gjorde det. Jeg var kommet i generelt god form, men sterk var jeg ikke.


Jeg begynte å trene litt styrketrening på fritiden når jeg kom til Setermoen, i Sersjant året, kanskje kunne drømmen om å bli sterk realiseres der?

Det gikk ikke akkurat sånn. Med kantine og varmmat til lunsj klarte jeg å reise fra Setermoen med en liten pondus på magen. Fortsatt ikke sterk. Og definitivt ikke i bedre form enn når jeg kom opp dit.

Årene i forsvaret gikk heldigvis uten store skader. Jeg tror det henger sammen med at jeg var så fastlåst mentalt på at dette skulle jeg klare, at jeg trosset alle smerter og lot som ingenting, så de mindre skadene jeg hadde bare måtte gå over av seg selv. Det gikk bra helt til jeg kom til Bosnia & Hercegovina.

Jeg kom meg nemlig aldri til Libanon som var den store planen opprinnelig.

De skulle etablere en ny NATO styrke i det tidligere Jugoslavia og jeg fikk tilbud om å bli med til SFOR I. Jeg kunne takke ja til plassen eller vente til sommeren for kanskje å bli med neste runde til Libanon.

Jeg takket ja, for det virket spennende å være med på en første kontigent.

Det gikk bra der nede og med alkohol nekt de første 4 månedene var formen veldig god. Trente 6 dager i uken. Søndag var hviledag. Styrke og løping.

Jeg ble kvitt magen, og begynte å føle at jeg var i god form. Stor har jeg aldri vært og kommer jeg aldri til å bli. Men formen var ikke så verst.

Meg som "topptrent" 22 åring
Jeg veide ca. 75-76 kg. og perset med 82 kg i benkpress. Mitt livs form til da.

Så en dag skal jeg gå ut av Sisu’en. Det pansrede kjøretøyet vi brukte på patruljene våre.

Og ryggen gir etter. Jeg går ned i knestående. Kommer meg ikke opp. Lurer på hva i all verden som skjer.

Ruller meg over på ryggen og blir liggende. Min første skiveprolaps.

Jeg kommer meg gjennom de neste månedene og så går det seg til etterhvert, men det var starten på nedturen fysisk sett.

I årene etter Forsvaret kommer de skadene jeg ramset opp i tide og utide. Det er ikke så rart at gutta kaller meg Porselen.

«Hva er det nå da?» Var standard kommentaren, hvis jeg ikke kunne være med på noe eller kom haltende.

Men jeg trente. Har alltid trent. Jeg fikk sansen for styrketrening i Forsvaret og har fortsatt med det siden. Men jeg har trent mye feil og veldig mye av treningen min har vært bortkastet.


De første årene som eiendomsmegler så ble det mindre trening for da jobba vi nesten døgnet rundt i et par år. Herlig tid, men det er en annen historie.

Jeg skjønte at slik kunne jeg ikke fortsette så jeg begynte å trene igjen.

Trene, jobbe, trene. Fortsatt ingen resultater. Kroppen ble bare slappere og slappere. Stadig vekk slo ryggen seg vrang. Når det var som verst så måtte jeg måtte ringe sjefen og si at jeg ikke klarte å komme på kontoret, for jeg klarte ikke å gå. Andre får "kink" i ryggen av ulike hendelser. Jeg kunne sove på meg kink i ryggen! Jeg kunne våkne uten å være i stand til å komme meg ut av senga. En voksen mann i midten av 20- årene. Rett som det var. Krøp til doen og ringte så og bestilte time til kiropraktor. Som forsøkte å rette opp kroppen igjen, men som aldri gjorde noe med det reelle problemet. Musklene som sto i helspenn, de store musklene som sto i helspenn fordi det ikke fantes noen kjernemuskler til å stabilisere kroppen, slik det skal være. Så de store musklene tar over, men de skal egentlig ikke gjøre den jobben og da går det galt. Igjen og igjen. Nå har jeg lært og jeg vet også hvorfor det ikke fantes noen kjernemuskulatur. Men det har tatt tid. Jeg sluttet å spille fotball fordi jeg fikk skader eller så vondt i ryggen at det gikk ut over jobben. Jeg sluttet å løpe for jeg fikk så vondt i hofter, lår og knær. Grunnen til at jeg begynte å sykle var for å prøve å forbrenne fett, uten at jeg skulle bli hindret av knærne mine. Men først måtte jeg kommer over problemet med vondt i ryggen når jeg hadde syklet i 45 minutter... And so it goes...


Ganske utrolig egentlig, at jeg etter så mange år ikke skjønte at noe var galt.

Du må passe på hva du spiser, er det nok noen som har sagt opp gjennom, men jeg har aldri brydd meg. Egg og kylling var bra.

Det lærte jeg i Bosnia. Der spiste de "store gutta" masse egg. Protein. Så så lenge jeg spiste egg og kylling var det vel greit tenkte jeg.

Salat? Nei, jeg spiste ikke maten til maten.

Kjøtt, hvis ikke kunne det bare være.

Og pasta da selvsagt. For det er sunt det. Kjøtt, pasta, kylling og egg. Og melk da. Da er man på den strake vei for å få muskler ikke sant?

I over 42 år holdt jeg på sånn.

Ingen skal si at jeg ikke har stå på vilje og gjennomføringsevne.

Selvinnsikt og IQ, vel der scorer jeg ikke like høyt. Og det hjelper jo ikke med gjennomføringsevne når det du gjennomfører er feil.

Så en høst dag i 2017 ansetter jeg en ny megler på Nybygg avdelingen til DNB Eiendom.

Noen uker senere kommer han på jobb i t-skjorte. Det kunne jo vært et eget poeng for det var ikke vanlig i DNB Eiendom, men det er ikke poenget her. Dæven denne karen har biceps. Ordentlige muskler.

Og hver dag når jeg spiser min "sunne" banan som mellommåltid i 14- tida, går han å drikker en sånn shake. Herbalife Nutrition står det på flaska.

Knapt hørt om det. Og hvis jeg hadde noen meninger rundt det så var det at det var et slankeprodukt.

Vel, det var ikke slanking denne megleren drev med. Jeg hadde prøvd det meste, så jeg tenkte at noe rett må han gjøre, så det vil jeg også prøve.

Så jeg sa at den shaken din vil jeg også prøve.

"Ikke noe problem, men du må snakke med kona mi". Som sagt så gjort.

Jeg fikk shake. Og ikke nok med det jeg fikk kostholdsråd på kjøpet.

Til venstre meg før Herbalife. Trente 3- 4 dager i uken. Så meg etter 1 1/2 år med Herbalife. I midten meg på den samme stranden på Cuba når jeg var 27 år og når jeg var 43 år. Til høyre meg i Bosnia i "midt livs form" og bilde tatt på badet idag når jeg er 44 år.

Det i seg selv er en egen lang historie, men kortversjonen: Jeg endret kostholdet. Litt først, så ganske mye. Men litt om litt. Startet med kun shaken til frokost og erstattet bananen med en shake. For jeg trente såpass mye at vi fant raskt ut at jeg spiste for lite.

Så større justeringer etterhvert.

Jeg fikk veldig god hjelp av coach’en min, Anette og av min kjære Eva.

Eva er god på ernæring og mat og kunne gi meg daglige råd. Jeg kunne ingenting om næringstoffer, vitaminer eller hva maten var laget av.

Jeg er fullstendig ubrukelig på kjøkkenet, men selv jeg har fått til en kostholdsendring.

For det er ganske lett når man vet hva man skal gjøre. Og når noen som kan mer enn deg hjelper deg, og heier på deg. Da kan alle klare det.

Og vet du hva?

Jeg begynte å få resultater. Jeg begynte å få muskler.

Nei, ikke sånn at jeg plutselig ble stor og diger. Du har den kroppen du har og alle er ikke laget for å bli stor og diger.

Jeg er ikke laget sånn.

Men jeg ble strammere, jeg ble fit’ere. Jeg ble sterkere.

Og jeg begynte å få mindre vondt i ryggen!

Halleluja!

Jeg dro på den samme ryggtreningen som jeg hadde gjort i 7 år. Og som jeg etter hver trening hadde våknet opp dagen etter med vondt i ryggen.

Etter 3T’s rygg skole en gang på 2000 tallet husket jeg at du må tåle å ha vondt i ryggen, du må skille mellom godt vondt og feil vondt.

Og med legens ord friskt i minne, så tenkte jeg at det er sånn det skal være.

Jeg drar på trening for å bli bra i ryggen og så får jeg vondt i ryggen dagen etter.

Fornuftig ikke sant?

I 7 år holdt jeg på sånn. Einstein har vel sagt noe om dette, og det setter ikke meg i et godt lys...

Men det er håp for alle.

Nå er jeg blitt i så god form at jeg ikke får nok utfordringer på den ryggtreningen.

Så jeg har sluttet der og trener nå kun alene på 3T, ute eller hjemme.

Jeg har økt vektbelastningen og jeg har begynt å gjøre øvelser jeg aldri har klart før. Uke for uke blir jeg sakte men sikkert sterkere og jeg kan gjøre øvelser og bevegelser som jeg aldri trodde var fysisk mulig for meg.

Jeg har gitt opp det barnslige målet om å bli "stor og sterk" og nøyer meg med sterk.

Jeg vil ha en funksjonell sterk kropp.

En som tåler daglig bruk.

En som gjør det jeg vil den skal gjøre, uten at det gjør vondt.

Jeg vil være Bulletproff.

Jeg er ikke helt i mål, men jeg er svært mye nærmere enn jeg var for 2 år siden.

Og jeg koser meg på veien.

Nylig tok jeg ny pers i benken. 102 kg.

Det er jeg ganske fornøyd med. Husk at jeg nå er 44 år. Langt over det mange mener er livets topp punkt hva gjelder fysisk form. Det er bare tull forøvrig, men mer om det senere.

Når jeg var på topp i forsvaret var jeg 22 år og trente 6 dager i uken.

Nå trener jeg 3-4 dager i uken og er i mye bedre form. Hvorfor har jeg fått mindre vondt i ryggen? Fordi kroppen min får nok vitaminer, næringsstoffer og kalorier til å bygge seg opp etter treningen. Jeg har spist for lite, alt for lite. Og feil. Det er en dårlig kombinasjon. Men jeg vet at jeg ikke er alene om dette. Det er bare å se rundt deg i lunsjen eller i andre situasjoner. De fleste spiser for lite, og nesten "alle" spiser feil. Jeg skal ikke gå i detaljer på det nå, men det er ganske fascinerende hvor stor forskjell maten vi spiser har å si for hvordan kroppen takler trening og gir deg de resultatene du vil ha. Og jeg drikker ikke melk lenger...

Så hvis du ønsker du å bli i bedre form - start med å fokusere på hva du putter i deg.

Ikke start med et medlemskap på 3T. Gjør gjerne det også, jeg liker 3T, men gjør det når kroppen din har overskudd til å trene. Ikke start der hvis du spiser feil og for lite. Da vil treningen din virke mot sin hensikt og det er stor sjanse for at prosjektet ditt bare ble en diett eller en kur og at du finner veien tilbake til sofaen igjen etter noen måneder. For kroppen din er utkjørt. Utkjørt av for mye trening og for lite næring. Spis nok og få i deg nok protein, karbohydrater og fett.

Og klarer du det med «vanlig mat» så ære være deg for det.

Jeg klarer det ikke uten mitt verktøy som er Herbalife Nutrition. For det handler om at hvert måltid skal være balansert og du skal ha like mye protein til frokost som til middag. Det er det få som klarer med "normal" mat.

Og jeg kommer aldri til å slutte å spise mat fra Herbalife Nutrition i alle mulige varianter.

Men viktigst av alt;

Ikke slå deg til ro med at du har en kropp som ikke fungerer.

Du har ikke det. Du har bare fylt den med feil drivstoff. Og feil trening.

Fyll på rett drivstoff og kom deg ut å bruk den. Det er det den er laget for.

Lykke til!


259 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle
 

Subscribe Form

+47 48229334

Huldervegen 71, 7056 RANHEIM
Trondheim, Norway

  • Instagram
  • Facebook
  • LinkedIn
  • Twitter

©2020d by palrestad. Proudly created with Wix.com