facebook-domain-verification=ui2ks9t6giew22z98o5nqzmzseaugm
 

Fra Porselen til Bulletproof

Oppdatert: aug. 24


Visste du at jeg ble kalt Porselen av kompiser og arbeidskolleger? - du vet, fordi det knuses så lett!

Vel, det er sant. Og det var en fair påstand, lenge. Ikke nå lenger. Her er historien min og litt mer om veien frem mot målet mitt.

Å bli Bulletproof.

Skuddsikker; i den forstand at jeg skal være så godt trent at jeg kan gjøre alt jeg har lyst til, uten at kroppen min skal være en hindring.


Mange av mine følgere kjenner meg nok kun fra de siste 1-2 eller 3-4 årene, og da kan man sikkert lett stille seg spørsmålet om hvorfor jeg skal være en meningsytrer i debatten om helse og kosthold. Hvorfor skal noen høre på meg?

Jeg er jo i ganske god form, og kan sikkert ikke forestille meg hvilke utfordringer mange har med kroppen sin. Eller?


Dette er en lang historie, så sett av litt tid for å lese hele og få med deg poenget, eller gå videre. Det er opp til deg:)


Jeg vokste opp på Kolstad i trygge og gode oppvekstvilkår. Kjernefamilien. Mor og far og 2 barn. Søstersen og meg.

Foreldrene mine var ganske strenge og satte klare grenser for hva som var greit og hva som ikke var greit, samtidig var de veldig opptatt av at vi skulle utvikle oss som selvstendige individer. Jeg hadde en god oppdragelse. Jeg synes de var for strenge da, men jeg skjønner i ettertid hvorfor det var slik, og jeg har tjent på det senere i livet.

Jeg lærte tidlig at hvis man skulle få til noe måtte man gjøre det selv, ingenting kom gratis. Det ble ikke utdelt sølvskjeer på Kolstad.

Jeg er takknemlig for dette, selv om jeg er alt for lite flink til å si det til dem.

Takk mamma og pappa!

Når jeg begynte på skolen måtte jeg tidlig smøre min egen nistemat.

Ikke for at morsan ikke gadd, eller ikke var glad i meg, men fordi hun mente at jeg hadde godt av å lære å klare meg selv. Være selvstendig.

Bonusen var at jeg selv kunne bestemme hva lunsjen skulle bestå av.

Så mens kompisene i klassen spent åpnet sine matpakker for å se hva de hadde på brødskivene idag, visste jeg godt hva som ventet meg. Jeg hadde det samme som igår og dagen før der.

Kneippbrød med Nugatti.

Favoritten.

Misunnelsen var selvsagt stor. De andre fikk salami med agurk, leverpostei, hvitost mm. Kjedelig, men trolig litt mer fornuftig enn Nugatti. Og en sjelden gang italiensk salat.

Når jeg vet det jeg kan om ernæring idag tenker jeg at vennene mine sin mat trolig var et litt bedre valg for en voksende kropp enn min Nugatti. Men dette var 80- tallet. Det var ikke noe som het fokus på kosthold og ernæring. Det het mat. Og alt som gikk på brødskivene var pålegg. Punktum.

Og ikke glem frokosten, Corn Flakes med melk og et lite berg av sukker. For også den laget jeg selvsagt selv. Mamma prøvde å få i meg noe salt, noe kjøttpålegg, men jeg har aldri klart å spise noe salt til frokost. Klarer fortsatt ikke det. Da er egg og bacon i helgene unntatt, men det har aldri vært et alternativ til hverdagsfrokost. Jeg drakk så mye melk at jeg humoristisk ble kalt for kalv.

Skal man tro propagandaen fra norske melkebønder burde jeg blitt både sterk og fått uknuselig benbygning.

Vel, jeg ble aldri sterk og jeg fikk ikke akkurat uknuselig benbygning.

Faktisk har jeg alltid hatt en kropp som har gått i stykker lett, enten det har vært snakk om brudd eller bare generelt problemer med rygg eller andre kroppsdeler.

Det var så vanlig at kompisene mine kalte meg for Porselen. Du vet, fordi du må være forsiktig med det så det ikke skal knuses.

Dette pågikk til jeg passerte 30 år.

Og hvem kan klandre dem. De hadde jo rett. Det var alltid et eller annet som gikk i stykker.

Ryggen har vært et problem hele livet, inntil nylig. Legene sa at jeg hadde en dårlig rygg.

«Du har bare en dårlig rygg du, noen er bare sånn. Det må du leve med». Det fikk jeg vite av legen når jeg var tenåring.

Når legen sier det så tror man jo på det ikke sant?

Etter dette har jeg hatt brudd i ankel (komplisert), tommel, hæl (3 brudd samtidig), arm og kompresjonsbrudd i ryggen. Jeg har hatt 2 dokumenterte skiveprolaps, klippekort til kiropraktor, fysioterapeut, naprapat og diverse andre skader og problemer.

Da er det lett å tenke at sånn er det bare. Å godta det og bare leve med det.

Når jeg var ca. 11 år måtte jeg slutte å spille fotball. Knærne mine tålte det ikke. Jeg elsket å spille fotball, men jeg måtte slutte.

Jeg begynte med orientering. Lærte meg kart og kompass og løp i skogen. Løping i variert terreng gjorde kroppen godt.

Så etter et år kunne jeg begynne å spille fotball igjen.

Jeg elsket fotball. Var aldri best, aldri dårligst, sånn midt på treet, men skjønte at jeg måtte trene for å bli god. For talentet, det hadde noen andre fått.

Da kom selvstendigheten og driven etter å oppnå noe til sin rett.

Jeg trente og trente og jeg ble bedre.

Så kom ungdomsskolen.

Boblende hormoner, kort lunte og en rapp kjeft.

Slåsskamp. Tapte. Havnet på sykehus. Brukket ankel.

Selvforskyldt siden det var min rappe kjeft som hadde yppet på seg en jevnaldrende som følte at svaret på min slengbemerkning i gangen på skolen var å gi meg juling etter skoletid.

Fortjent. Men ikke så fortjent at det rettferdiggjør at jeg ikke fikk full bevegelighet i ankelen etter operasjonen, og aldri har hatt det siden.

Men som man reder så ligger man.

Jeg skriver ikke dette for å få medfølelse, bare så det er klart. Jeg har alltid klart meg bra. Jeg skriver det for å gi dere et bedre bilde av hvorfor jeg er så opptatt av å motivere andre til å komme seg ut av sofaen og bruke kroppen sin slik den er lagd for. Og at det ikke nytter å skylde på egne forutsetninger. Du må selv gjøre endringene som skal til. Jeg kommer til det.

Opptreningen etterpå gikk bra og jeg var raskt tilbake på banen igjen. Treningen fortsatte. Jeg skulle jo bli proff.

Selvinnsikten kom ganske sent til meg.

Fotball var stort sett det eneste jeg brukte tid på. Elsket ikke å trene, men elsket å spille fotball.

Ungdomsskolen var ikke den beste perioden i livet mitt. Kranglefant og upopulær blant lærerne (jeg pratet for mye - da og).

Jeg fikk med meg det meste av undervisningen samtidig, men det gjorde ikke alle kompisene.

Så i en samtale med en lærer ble jeg bedt om å slutte av være sammen dem. Slutte å være sammen kompisene mine? For jeg var lederen, mente de. Og jeg hadde dårlig innflytelse på dem. Idag så kan mange sikkert tenke at ja, selvsagt var du det. Leder.

Men det stemte ikke den gangen. Vi var 5 kompiser og jeg var den siste i den gjengen som var leder.

Det gikk jo på fysikk og kulhet, ikke sant. Kulest var jeg ikke. For da måtte du være blant de beste på fotballbanen. Og med en bokser og 2- 3 andre ganske sterke kompiser så var jeg den som alltid tapte brytekamper og knuffing.