facebook-domain-verification=ui2ks9t6giew22z98o5nqzmzseaugm
 

Er eierskifte- og boligkjøperforsikring verdt pengene?

Oppdatert: aug. 24

Etter et spørsmål på twitter ble jeg inspirert til å skrive litt mer utfyllende om dette.


Spørsmålet var - Boligkjøperforsikring er det verdt pengene?

Underforstått; er det noe poeng å tegne denne forsikringen?


Her var mitt svar:

Litt mer utdypende.

Jeg mener boligkjøperforsikringen er en god forsikring.

De som virkelig har opplevd et behov for en slik forsikring er veldig fornøyd og mine 16+ år i eiendomsmeglingsbransjen har gitt meg mange eksempler på kunder som er veldig fornøyde. De samme årene har også gitt meg mange eksempler på kunder som ikke er fornøyd, fordi den etter deres påstand "ikke fungerer". Mange kjenner noen eller har hørt om noen som har tegnet en slik forsikring, funnet en eller flere feil i boligen, klaget og ikke fått medhold.

Da er konklusjonen at forsikringen ikke virker.

Ergo, den er dårlig og ikke verdt pengene.

Men er det så enkelt?

Nei, det er ikke det.


Det er derfor jeg vil skrive litt om dette.

For dette handler om noen helt annet enn selve forsikringen.


Dette handler om kunnskap rundt hvilke regler som gjelder ved kjøp og salg av eiendom i Norge. Dette er noe som opptar meg, og jeg hadde opprinnelig planlagt å skrive en bok som het "Forventbar stand".

Forventbar stand er det juridiske utrykket som legges til grunn for å beregne om en feil i en bolig er noe som kjøper burde forventet eller om dette er en uventet feil og noe som kan regnes som vesentlig og dermed gi kjøper grunnlag til å klage på et kjøp.


Før vi går videre inn på dette, må jeg ta litt grunnleggende info, så jeg er sikker på at alle vet de grunnleggende reglene som gjelder. Dette er vesentlig for å forstå dette.


Veldig forenklet kan man si at det er veldig vanskelig å klage på feil og mangler etter boligkjøp i Norge.

Slik skal det være.

Det er lovgiver sitt ønske og det er bevisst at det er slik.

Misforståelsene starter her. Mange skjønner ikke dette og tror de kan klage på alt de ikke vet om den boligen de har kjøpt.

Det betyr at en stor andel av de klagene som leveres inn etter norske boligkjøp er dårlig juridisk begrunnet og derfor blir de fleste av dem avslått. Fordi det ikke er juridisk grunnlag for klagen (mer om det senere). Klagene er egentlig bare tull og bortkastet tid og energi -for alle parter.

Flere av disse får også beskjed om dette av selskapet de har tegnet boligkjøperforsikring i.

Hvordan tror du en norsk forbruker da tolker dette?

Jo, de gir selvsagt boligkjøperforsikringen skylden og mener selskapet er ubrukelig, fordi de ikke ville ta den fillesaken deres til retten.

Det jeg definerer som tullesaker er slike som dette:

- 5 stk. stikk kontakter fungerer ikke.

- Garasjeport motoren er ødelagt og fungerer ikke.

- Internettet i huset er dårlig.

- Dørene på kjøkkeninnredningen er slitt og festene er løse.

- Alle mulige andre ting som oppdages etter overtakelse, men som man ikke så før man gikk grundig til verks i eiendommen.

Alle disse er etterfulgt av påstanden om at "selger må ha visst om dette og derfor har jeg som kjøper rett til å få erstatning for dette". Nei, du har ikke det.

Det kan være rett at dette er feil, men det er ikke vesentlige feil og du kommer ingen vei med å klage på slikt. Get over it, løs problemene og gå videre i livet ditt.


De fleste eiendommer i Norge har frem til nå vært solgt under en klausulen (§3-9) som enkelt kan oversettes til - "As-Is".


§ 3-7.Manglande opplysning om eigedomen Eigedomen har mangel dersom kjøparen ikkje har fått opplysning om omstende ved eigedomen som seljaren kjente eller måtte kjenne til, og som kjøparen hadde grunn til å rekne med å få. Dette gjeld likevel berre dersom ein kan gå ut i frå at det har verka inn på avtala at opplysning ikkje vart gitt.

§ 3-8.Uriktig opplysning om eigedomen (1) Eigedomen har mangel dersom omstende ved eigedomen ikkje svarer til opplysning som seljaren har gitt kjøparen. Det same gjeld dersom eigedomen ikkje svarer til opplysning som er gitt i annonse, i salsprospekt eller ved anna marknadsføring på vegner av seljaren.(2) Fyrste ledd gjeld likevel berre dersom ein kan gå ut i frå at opplysningane har verka inn på avtala, og opplysningane ikkje i tide er retta på ein tydeleg måte.


§ 3-9.Eigedom selt «som han er» e.l. Endå om eigedomen er selt «som han er» eller med liknande allment atterhald, har eigedomen likevel mangel der dette følgjer av §§ 3-7 eller 3-8. Eigedomen har også mangel dersom han er i vesentleg ringare stand enn kjøparen hadde grunn til å rekne med ut frå kjøpesummen og tilhøva elles.

Det betyr kort (og litt forenklet) fortalt at hele avhendingsloven settes til side og at det kun er 2 paragrafer som gjelder vedr. feil og mangler. Det er §3-7 og 3-8. Utover dette må eiendommen være i vesentlig dårligere stand enn kjøper hadde grunn til å regne med.


Alle som skal kjøpe seg en brukt eiendom i Norge burde forøvrig lest hele avhendingsloven, selv om den er skrevet på nynorsk og kan være litt vanskelig å forstå.
Lov om avhending av fast eigedom (avhendingslova) 

§3-7 og 3-8 sier jo at kjøper kan forvente å få gjennom en klage hvis selger kjente, eller måtte kjenne til en feil. Det er nok derfor så mange tror at de kan klage på alt mellom himmel og jord så lenge de kan kreve at selger måtte kjenne til dette.

Rettspraksis er ikke så enkel og historien viser at alle feil, stort sett må være vesentlige for at det i hele tatt kan klages på.

Vi burde fått en økt kunnskap blant befolkningen om at det faktisk skal en del til for å klage på et bolig kjøp. Da kanskje folk hadde brukt litt mer tid på undersøkelser i forkant og satt seg mer inn i det de kjøper. Det er ihvertfall lov til å håpe på det...